Jeg bodde i Vadsø mine første 10 år i livet, fra 1951 - 1961. Mamma leste dikt og hadde en gitar som hun kunne spille litt på, og pappa hadde en flott tenor-røst når han sang i ulike sammenkomster. Allerede fra 6-års alder fikk jeg pianoundervisning, jeg mener å huske at min pianolærerinne var blind, men hun staket ut kursen i livet mitt... Mine foreldre kjøpte et Jacob Knudsen piano av Ruth Agdestein, mammas tante. Dette pianoet har fulgt meg hele livet, og står nå på hytta i Sponvika hvor det fortsatt spilles mye på.
I etterkrigstidens Finnmark var det mange som stod igjen med lite eller ingenting etter at tyskerne brente ned hele fylket etter krigen. Pappa var gjenreisnings-sjef i Finnmark og følte stort ansvar for menneskene som bodde der. Han traff mamma, som også jobbet i Vadsø i denne perioden. Uansett, jeg viste talent for musikk, og da vi flyttet til Oppegård kommune i i 1961 kunne jeg spille litt både på gitar og piano. Mamma spilte jo gitar... Jeg fikk også en ukulele i gave som 6-åring. Både pianoet og ukulelen er fortsatt med meg den dag i dag..
Vi hadde grammofonen med oss fra Vadsø sammen med alle barneplatene, bl.a. Alf Prøysen, Torbjørn Egner m.fl. Popmusikk var helt ukjent for meg i 1961. Det ble ikke spilt popmusikk på den eneste radiokanalen som fantes, NRK. Det nærmeste man kom var "Voi, voi" som vant den norske MGP i 1960. Så kom "Sånt er livet" med Anita Lindblom i 1961, og sakte men sikkert forstod jeg hva musikk ville komme til å bety for meg... Den groovie, rytmiske bassen gjorde noe med meg...(Pianoet ble også med til Kolbotn... her stod det helt til det ble byttet ut med et Steinway flygel. Pianoet står nå på hytta i Sponvika, og det spiller fortsatt utrolig flott.) Min første offentlige opptreden var på speider-landsleiren i Bodø i 1964: "Lykkeliten" og "Detroit City" med Bobby Bare. (Det var særlig gitar-introen som tok tak i meg som 13-åring.)
Jeg husker at det begynte å vibrere i litt i kroppen da jeg hørte amerikansk country-musikk på radioen, "Ønskekonserten", men den første virkelig sjel-settende opplevelsen fikk jeg på et offentlig arrangement i Samfunnshuset på Kolbotn hvor bandet spilte "Memphis Tennessee" av Chuck Berry. Jeg hadde aldri opplevd noe liknende. Det skjedde noe i hele kroppen! Innvendig, utvendig, absolutt over alt. Jeg ble bergtatt av rhythm & blues. Jeg ble frelst. Dette skjedde i 1963/64. Jeg lærte nå kjapt at dersom jeg skulle høre tilsvarende musikk så var ikke NRK aktuelt. Etter å ha "surfet" på mellombølgen i lengre tid fant jeg flere stasjoner som sendte ekte musikk-vare, ikke minst Radio Luxembourg. Her hørte jeg Elvis for første gang og særlig "A big hunk o´ love". Et knyttneveslag som satte meg nesten helt ut. Rock´n roll, boogie woogie piano en stemme fylt til randen av følelser. Livet var fullbrakt i en alder av 13 år... trodde jeg!
Så skjedde det igjen, - en sjokkbølge som traff meg fra topp til tå og aldri forlot meg. Hva skjedde? Var det et illebefinnende? Var det farlig? En lammelse, en rus, et velbehag av lettelse, frihet og fremtid. Var dette starten på et nytt liv? Ja, der og da var jeg helt overbevist om hva jeg skulle drive med. Jeg var full av tanker, følelser og drømmer, og disse drømmene bestemte jeg meg for å følge resten av livet. Et meget godt valg.
Det handler om 1963 og det handler om "Twist and shout". (The Beatles). El.gitarer, melodiøs flerstemt sang og fire flotte, morsomme karer med (etter datidens forhold) langt hår, traff nok en del flere (millioner) mennesker enn meg. Allerede i 1964/65 startet jeg mitt eget band The Beems. Likheten med The Beatles, bytting av bokstaven e/a var helt bevisst. Vi ble raskt kjente som "Norges yngste pop-band" og turnerte i øst og vest i Norge. (Med litt selvinnsikt innså vi at våre vokale prestasjoner ikke helt stod i forhold til våre instrumentale prestasjoner, så vi fikk med oss flotte, flinke Linda Tørklep som "lead singer". Min første nærmest uoppnåelig drøm begynte å ta form, å kjøpe en Rickenbacker gitar maken til den John Lennon hadde...
Selvfølgelig ble jeg superfan av de andre engelske 60-talls gruppene som Kinks, Hollies, Rolling Stones, Searchers, Shadows o.a. Animals hadde jo også et Vox-orgel, men det fenget ikke meg noe særlig. Small Faces derimot, og Spencer Davis group, de hadde Hammond-orgel, og dette fikk meg til å spisse ører...Ikke minst da Jimmy Smith kom inn i livet mitt noen år senere... Min neste drøm begynte å ta form...
Plutselig en dag i 1970 slo lynet ned igjen... Hva var dette for en lyd? Nok en gang fra England, Emersen, Lake & Palmer var de første til å eksperimentere med elektroniske instrumenter og en av de første monofone synthene var Minimoog.
ELP brukte denne på "Lucky Man" i 1970. (Sjekk nøye fra ca, 3 min og utover...) 70-tallet kunne nå by på et ufattelig mangfold med heavy-rock, reggae, jazzrock, klassisk-rock, afro-rock, prog-rock og mange sjangre som smittet over på hverandre. Disco og punk kom også på banen, og denne musikken kunne også markedsføre klær, smykker, hårfarge o.a.
Mange gode musikk-opplevelser med Chicago, Blood, Sweat & Tears, Tina Turner, Deep Purple o.a. men hjertet banket nok litt ekstra for Jeff Lynn og ELO.
Senere ble mine drømmer til virkelighet... en Rickenbacker gitar, John Lennon Ltd. Edition, og et ekte Hammond-orgel med en Leslie 760. Det har etterhvert ballet på seg med flere gitarer av ulike merker: Fender, Gibson, Epiphone m.fl. En rekke syhthezisere har det også blitt, Korg, Roland, Yamaha, og sist men ikke minst Nord Wave og Nord Stage. Eventyret er fortsatt i gang i 2022, men det har ikke vært noen flere "ekte" lyn-nedslag i min bevissthet siden 1970. Fra nå får man leve på gamle minner.... www.beems.homestead.com
